27/11/2025
Hvorfor vi valgte Orpington.
Så begynte eventyret – jakten på vår hagehønerase. Listen over ønsker var lang: hønene måtte ikke fly over gjerdet, ikke snike seg under, de måtte være kosete og vakre å se på. Og hanen? Han måtte være rolig, ikke bråkete og absolutt ikke aggressiv. (Den hanen vi hadde fra en tidligere blandingsrase får nok sitt eget kapittel en dag – for han var rasende på alt og alle fra han fylte fem måneder!)
Man kunne jo tenke at vi hadde satt oss litt for mange krav, og at det kanskje var på tide å gi opp hele hønseplanen. Men så, en dag på besøk på en gård, møtte vi en liten høne som forandret alt. Hun fulgte oss som en skygge, trippet rundt føttene våre og insisterte på å bli løftet opp.
Det viste seg å være en dvergorpington – og jo mer jeg leste om Orpington-rasen, jo mer skjønte jeg at dette var høna som krysset av alle boksene. Men én ting var sikkert: jeg ville ha den i full størrelse. For med katt i huset, føltes det tryggere med en høne som var stor nok til å ikke være noe naturlig bytte for en katt.
Det at vi gikk for den store typen har vi ikke angret på. Vi har hatt besøk av hønsehauken også, men den ble bare sittende å stirre på dem, før den fløy for å finne noe annet og jakte på.
Ellers har også alt svart til forventningene. De har latt seg gjerde inn med gjerde i knehøyde. Derfor har vi enkelt satt opp stengsler her og der så de har tilgang på mye plass og boltre seg på. De er kontaktsøkende og rolige. Sitter gjerne på fanget om morgen når vi tar kaffekoppen ute. De som ikke sitter på fanget finner seg gjerne en ledig stol. Det er helt klart at de trives med folk, og de er bare å løfte opp. Utseendemessig er de helt fantastiske. Masse fjær og en kraftig kropp. De ser ut som store vandrende puter som tussler rundt i hagen.
Dette er en Engelsk rase fra 1800-tallet, så den er avlet for å takle litt kjøligere klima. De har en liten kam små hakelapper, så de er mindre utsatt for forfrysninger. Massen og fjøra sørger også for at de holder varmen godt. Her hadde vi minus syv grader i går, og på tross av at de har et oppvarmet hønsehus så valgte de selv å gå ut, og stelle med hagen slik de pleier. Nappe litt av busker, gå og ordne litt i drivhuset og selvfølgelig inn i varmen for å legge eggene sine på tur. De virket ikke påvirket av kulda overhodet.
Orpington kommer i de alle fleste farger. De vanligste er gul, sort og blå. Men de kommer også i gullrandet, sortsølvrandet, lavendel og de fleste andre farger. Noen ganger kan det også dukke opp mysterier som denne på bildet. Lille Gassi var helt gul som kylling, men vokste opp til å bli en vakker dame med litt mørk «tipping» på alle fjærne og litt mer markering på halsen. Dette på tross av at begge hennes foreldre er sortsølvrandet.
https://www.vikingfamily.no/honer-i-hagen/
