20/04/2026
Svarthå (etmopterus spinax, lantern sharks) er Norges minste hai🪸☘️
Jeg fant ikke noe bilde jeg kunne bruke, men legger en lenke til Havforskningsinstituttets hjemmeside om svarthåa i kommentarfeltet under. Den blir av og til infisert av parasitten Anelasma squaliola (du kan lese om den i lenken), som den sier klør. Her er samtalen med svarthåen:
(Den svømmer litt «aggressivt» frem og tilbake.)
Ikke aggressivt! Du tenker alt er aggressivt, du! Husk at sinne er en normal, fullstendig brukbar følelse.
Og du lurer på de små, som er på meg og andre squaliolus. Det er for invaderende! Det klør, greit? Det klør og irriterer, men er en del av det å være meg. Det er ikke noe nytt med det.
(Den roer seg.) (Føler du deg hørt nå?)
Jeg føler meg hørt. Fikk sagt det du lurte på og jeg fikk sagt mine grenser.
Det er lenge siden vi skulle pratet.
(Ja, beklager, jeg har ikke klart det.)
Jeg vil gi et tips: Når noe blir for mye for deg, og du ikke kan kvitte deg med det, så betyr det at du ikke kan kvitte deg med det. Og hva må du da? Leve med det som en realitet, ikke leve i illusjonen at det ikke tilhører deg. Så lenge du kjemper imot, vil det presse sterkere på.
(Hvordan ser du dette du sier i forhold til å «være seg selv», å ikke la seg påvirke av ytre omstendigheter og andre rundt seg?)
Kjære deg. Du kan ikke lukke øynene for det som er. Om du bare vil se «det gode», eller bare leve slik du tror ting er, så er du villedet.
Vi ser at vi må bli påvirket utenfra, vi lever ikke bare alene. Vi er en del av et samfunn, en del av en verdensorden, og slikt blir det samarbeid av. Men hvordan? DET er et mysterium å løse.
Vil du leve i flyt eller i aggresjon? Jeg vet DU ikke vil ha aggresjon. Men hva med dere andre? Vil det eskalere derfra? Bli raseri og hat?
Hvorfor oppstår raseri og hat, fordi man ikke blir hørt.
(Tror du noen fødes onde?)
Hva slags spørsmål er det, selvsagt er det slik! Noen fødes i positiv frekvens, andre i negativ frekvens. Det er slik livet på jorden er oppbygd. Slik det skal være.
Det vil alltid eksistere motparter her på jorden. Etter hvert vil motstykkene gå hele runden, i ytterste punkter, men senere, når disse ytterlinjene møtes, når de er strukket lang nok i sine ender, da møtes de i balanse, i et felles fenomen som kalles krig her på jorden, men som egentlig er en basisk forløsning av ulike stoffer og metoder for så å enes om en felles forløsning.
(Men hva med de urettferdige krigene som foregår nå?)
Alle kriger er urettferdige, det er derfor de skapes. Som sagt, to motpoler mot hverandre som møtes i et sammensurium, en sammenfiltret agenda.
(Sier du krig er nødvendig for å oppnå balanse? Det høres ganske merkelig ut.)
Når to verdener møtes i stagnasjon, og den ene og den andre mener seg å ha rett til å leve slik de vil, hvor lenge kan et slikt press koke? Det må etter hvert finne sin retning. Er man uenige om retningen, skjer det et kaos. Som i Big Bang. Noe nytt oppstår. Enten en ny enhet, eller en ny forståelse av seg og sin motpoldel. En krig oppstår når andre tillater seg å ikke bli hørt.
(Nå må du forklare. Jeg forstår ikke helt hva du sier.)
(Den stiller seg opp foran en artsvenn. De står stille i vannet, ser rett på hverandre, ingen endrer posisjon. Det skapes en spenning. Fordi stagnasjon er unaturlig, bevegelse er naturens vei, oppstår det at bevegelse vinner over stagnasjon. Alltid, forstår jeg, vinner bevegelse over stagnasjon, uansett hvor lenge det har vært stagnering.
Så går de mot hverandre. Men det er ikke deres bevegelse mot hverandre som er essensielt, det er vannets bevegelse rundt dem! Endringene i miljøet rundt! Det blir befridd, renses og tar standpunkt.)
(Takk for bildet! Hva med angrepskrig, der de ikke har stått mot hverandre?)
Det har alltid vært motparter først. En som vil leve fritt motsier en annen som vil leve fritt.
(Ok. Jeg må forstå at du sier dette med utgangspunkt i at du er et rovdyr.)
Ja! Nettopp! Ser du, JEG har også rett til å leve. Jeg har også en betydning i samfunnet.
(Hva er din betydning i samfunnet ditt?)
Jeg gir mat og ernæring til min beboer.
(Hm, det er jo sant. Ville de ikke eksistert uten deg?)
Nei, ikke på samme store måte.
(Hvilken betydning har de selv?)
Spør dem. Min oppgave er å la de få ta del i dette livet.
(Hm. Interessant. Jeg klarer ikke helt å se dette, men skjønner jeg må tenke annerledes for å forstå.)
Ja. Vi ER her. Eksisterer her. Så vi har en oppgave å fylle, uavhengig av «å likes».
(Interessant vinkling. Takk!)
Takk selv.